kaffegrut

og nå skal jeg drikke kaffe med Oda. Takk for alt, Moss. So long, pis ut, snakkes. 

«Når jeg tenker på dette nå i kveld, med hjertet og magen i marmeladetilstand, sier jeg til meg selv at det kanskje er slik livet er: mye fortvilelse, men også enkelte øyeblikk av skjønnhet da tiden ikke er den samme lenger. Det er som om tonene laget en slags parentes i tiden, fikk den til å stanse, et annetsteds her og nå, et alltid midt i et aldri.

Ja, nettopp: et alltid midt i et aldri.»

Faen, Vile, du er alt for bra. 

Øst-europa har mye bra folk, det er det ingen tvil om - mye bra folk. 

Takk for at vi fikk smake litt av Gambia i går, Cherno. Det var veldig bra. 

Jeg gleda meg allerede dagen jeg kom hjem. Jeg gråt. Følelsen man får av å være der, blant hundreogtredvetusen. Den følelsen. Det er som å høre på det deiligste Pink Floyd riffet du vet om, der alt bare er gåsehud, og man ser svart og prikker, også kommer det lys og alt renner ut og det blir farger, masse farger. Jeg gleda meg allerede dagen jeg kom hjem og to uker senere og fire måneder senere og nå, her og nå, i desember, for nå er vi kommet til desember, og det er tohundreogsju dager igjen, og mannen med skjegget, som har laget ett av mine yndlings album, er bekreftet til festivalen, og jeg gråter av glede og jubler og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Men først er det jul, det vet du, og det vet jeg. Først er det jul. 

Det var premiere på ny sang av Jonas Alaska på P3. Vi lukka øynene begge to, alle sammen, hele Norge. Vi lukka øynene for October og Jonas, og vi pusta sammen i lag, i takt. October var med meg gjennom september og oktober, og nå også november. Det er fortsatt litt tungt og det er fortsatt ikke snø. Jeg vil hjem. Hadet. 

Vi haiket til Ålesund og tilbake. Nå gleder jeg meg til jul. 

Jeg savner Trondheim. 

Hun nydelige dama i vintage-butikken som dansa i ring og sang og smilte var ikke å se på bildene jeg fremkalte. Faen ta EliteFoto. Jeg hater dere. 

Tror dette er det beste svaret jeg har sett. 

Jeg kommer til å savne hostel og billig mat og folk og sekk og språk, men nå er jeg tilbake og Ben Howard skal synge høyt og fint i mange, mange, mange timer. Førtiprosenten skal opp på hundre igjen, og det er godt. 

Litt mer pils først. Bare litt. 

Trondheim, du er så fin men du gjør så vondt. 

Det er høst og det gjør meg glad.

Den følelsen man får av å være i en kinosal i en fremmed by, helt alene. Plutselig er man midt i det. Midt i mølja. Og når bygningen i Oslo 31. August raser sammen og alt blir stille - da gråter jeg. 

Sånn føler jeg meg i dag.

Jeløy har, så langt, ikke bitt meg i leggen og jeg lever fortsatt i beste velgående. Spiser mye is da. Og nonstop. Og ikke minst peanøtter. Savner punsj og lange bartetimer. Og pils. Hærre mann. 

Jeg savner å sitte ved vinduskarmen på kjøkkenet, hver eneste søndag, med ristet brød og ett glass juice. Og Adressa. Du og du, hvor jeg savner den avisa.  

Jeg savner deg. 


Så trist.


Når du spiser kake og nonstop til du ruller, når du er på en snurr og innser at du ikke skal hjem, når du skyter med pil og treffer blink, når du drikker kaffe av noen andres kopp, og når du våkner klokken ti og innser at RR er tilbake. Fantastisk.



 

Det er for tidlig å pakke.